Tuesday, February 28, 2006

for en dag...


Jeg tror jeg kan skrive under på alle tre. Jeg tok fri skole enda en dag, jeg orket ikke å stå opp for å lage mat og deretter dra på skolen. Det var bare så utrolig uinspirerende. Jeg slo av vekkeklokken og bestemte meg for å sove til jeg våknet. Siden jeg har en barneskole rett utenfor skulle man tro at jeg skulle bli våknet av den, men nei. De skriker og herjer utenfor og skole klokken ringer hver time, men de får ikke jeg med meg...

Jeg lurer på hva som skjer. hvorfor kan jeg ikke våkne og stå opp?? Jeg sover jo mer en 10 timer om natten og halv sover gjennom resten av dagen. Det er jo nesten på grensen til å være skummelt. Hvor gikk all energien min.Jeg vil dit den er!!

Jeg skulle ønske jeg kunne skryte på meg at jeg så så søt ut når jeg sov, men det gjør jeg nok ikke..

Noen forslag til hvordan hente engeri og mot til å stå opp??
(og noen gode tannleger, jeg må vist dit også..se innlegg lengre nede)
eller forslag til hvordan jeg kan se søtere ut når jeg sover...tipper jeg ser ut som en dass...

Sunday, February 26, 2006

å være adoptert

jaja...jeg kom i tenke boksen jeg også... dette fant jeg på adopsjonsforumet sine hjemmesider. det er verd å lese, så her kommer det..
(dårlig logo)
Det har vært endel debatt rundt NRKs lørdagsprogram der Tore Strømøy hjelper utenlandsadopterte å finne tilbake til sitt biologiske opphav. Adopsjonsforums daglige leder Øystein Gudim, mener at selv om intensjonen sikkert er god, er det flere grunner til å stille spørsmål ved det ensidige fokuset Strømøy har.

Bak Strømøys programmer ligger det en ide om at lykken ligger i å finne sitt biologiske opphav. Erfaringer Adopsjonsforum har gjort gjennom over 30 års adopsjonsarbeid, er at dette ikke nødvendigvis er en sannhet som alle deler. Noen adopterte har ingen interesse av å oppsøke sitt opphav. I tillegg bør det også pekes på at et eventuelt møte med biologisk slekt ikke alltid blir like vellykket. En vet ikke hva en vil finne når en søker sitt opphav, og det er slett ikke alltid at forventningene blir møtt. Bak enhver adopsjon kan det ligge en tragisk historie, som ikke alle vil takle like godt.

patrick snakker igjen...
bare for å sette noen tanker i sving.. jeg fikk ofte spørsmålet om jeg ikke hadde lyst å finne tilbake til mine røtter. å kjenne sine biologiske foreldre, men som de sier her, det er ikke alltid der er slikt møte med sitt opphav. jeg sier ikke dette for at noen skal føle seg skyldig, men jeg håper på en dypere forståelse av svaret dere måtte få av en adoptert.
skal man møte sine biologiske foreldre trengs det en gjennomgang av følelser og forbredelse av hva en måtte forvente av et eventuelt møte. jeg tipper de aller fleste adoptiv barn har tenkt på hvordan det ville være å møte sitt opphav, men ofte blir det bare med tanken. Noen prøver, men finner ut at de ikke kan finne dem, et nederlag. andre orker ikke å jobbe noe særlig med det. og noen ser vi på tore på sporet. de rosen røde seansene hvor det er en lykkelig gjenforening. virkelig sånn man drømmer om...

jeg har begynt å tenke litt på hva en eventuelt biologisk foreldre måtte tenke. hva har skjedd med de alle disse årene. hva har de tenkt på? har de tenkt på meg? hvordan har det vært for de å vite at et barn de har skapt og født inn i verden er borte fra dem, for alltid. Jeg tenker at de må være skikkelig ille. hva tenker du??
Mine Damer og Herre, voksne og barn, eldre som ung, jenter og gutter, det er en glede for meg å introdusere (trommevirvel)

Tordenskjoldsgate 55

Det er sant, jeg har endelig flyttet hjem til leiligheten etter noen fantastiske dager på Hotel Norge. Det har vært deilig det!!! Men dog, underfult å komme hjem. Så nå er leiligheten klar for besøk!!




En annen historie

Det hele begynte for to netter siden med en merkelig drøm. Jeg drømte at jeg mistet tannen min. Jeg kunne ta den ut slik at den så ut som dette her. Mange mener på at når man drømmer at man mister tennene sine er det fordi man mister kontrollen over noe eller over livet. Jeg må innrømme at jeg føler jeg har en viss kontroll så jeg funderte litt over det.

Det var først i dag jeg skjønte drømmen. Jeg våknet rimelig sent fordi jeg bestemte meg for å droppe gudstjeneste. Ganske god og uthvilt våkner jeg. Jeg plasserer føttene på et litt kaldere gulv, slenger dyna ned i enda av senga med de to andre pleddene mine. Jeg reiser meg. Strekker litt på armene og lar tungen rullere rundt i munnen min, hvorfor vet jeg ikke..
Det er da jeg oppdager til min store forskrekkelse, jeg har noe i munnen, lite, men det er noe der. Jeg fikler det frem med tungen og der er det, en liten hvit bit. Noe av tannen min. Jeg lar tungen min rullere i munnen en gang til og der finner jeg jammen meg enda en bit. To biter av tannen min er borte, hva skjer??

Tuesday, February 21, 2006

Hotel livet


Joda, jeg lever på hotel ennå. Men jeg må virkelig si at jeg begynner å kjenne meg hjemme. nesten litt trist å si farvel til dette flotte rommet jeg har bodd nå på i litt over en uke. nesten litt vemodig å si farvel til de som jobber der.

En morsom historie fra hotel livet:
Jeg står som regel opp tidlig for å rekke frokosten. Det samme hadde jeg gjort denne morgenen.
Jeg har besøk av min gode venn øystein eklund, du kjenner han kanskje??han på bildet...
Han er jo ikke kjent for å være et A-menneske, men vi liker han for det :)
Uansett, denne vakre morgene står jeg opp og er på vei ned til bilen min. I 2.etg, hvor parkeringen er, så møter jeg på noen koselig mennesker. De er iført en litt stor uformet blå bukse. Sånne bukser som er laget til kvinner med skikkelig hofter. Disse magre jentene er små og tynne og har ennå ikke presset ut så mange barn, så de riktig store hoftene har de ikke. T-sjorten de har på seg er vel ikke formet i det hele tatt. den er stor og hvit. Kan dere huske de store t-skjortene alle delte ut på 90-tallet? sånne var det, Disse jentene er nemlig stuepiker. Tilfeldigvis kjenner jeg hun ene som jobber og stopper for å si hei. Ja, jeg bor på hotellet, men hun påstod at hun har gjort rent mitt rom, men da kom hun på at det var feil. hun hadde sett noen tær og forsvunnet ut igjen..
Jeg forklarer henne situasjonen om Øystein og sier at de må gå opp for å jage han ut av rommet for de skal rydde, og de må ta med opp kaffe til han...så drar jeg min vei..
Øystein er i en god søvn og plutselig stromer det tre jenter inn på rommet og jager han ut. fortumlet tar han i mot kaffen og går....
ok, mulig morsomre hvis du var der..men det er mye gøy man kan finne på når man sover på hotel :)

Friday, February 10, 2006

Legestudie


dette er mine kinesiske lege venner... har jeg grunn til å være stolt??
han som står å holder på noen tarmer er en av mine venner... likner jeg på dem??
om ikke annet så er dette livet til kinesiske legestudenter, noen som fikk lyst til å studere medisin... det var denne timen de ville jeg skulle være med dem og observere dem... takk og lov for at jeg ikke gikk!!!

Thursday, February 09, 2006

bok anbefaling

Bok som burde bli lest
nedtegnelser fra en dødscelle
Dette er en bok som er skrevet av en som faktisk sitter å venter på sin dødstraff. jeg synes det er helt forferdelig..riktig nok har de gjort noe som er forferdelig og vondt. Ja de bør straffes, men med den samme straffen? gjengjelde ondt med ondt?? er ikke vi forbi den tiden??
Denne boken gir deg et innblikk i hvordan det er å sitte i fengsel. men jeg vil gjerne advare deg. Boken kan gjøre deg kvalm, sint, kjempe enig eller helt motsatt...uansett kommer den antageligvis til å rører ved deg på en eller annen måte... Lykke til!!

Wednesday, February 08, 2006

til begynnelsen

I dag fant jeg frem alle de gamle papirene fra adopsjonstiden min. Jeg leser hvordan de oppfattet meg som liten og beskrivelsen av meg. Jeg ser litt på den prosessen man må gjennom for å i det hele tatt kunne være kvalifiserte til å adoptere et barn. og mest spennende se på utviklingen i denne saken…

Lenge før jeg ankom denne verden var prosessen om å få meg i gang. Det er litt sprøtt å tenke på synes jeg. Gud er flink til å planlegge. Denne prosessen kan være den verste for mange. Endelig har man klargjort alt, alt er ferdig, barnet kan komme. Med biologiske barn vet man sånn ganske nøyaktig når barnet kommer og man kan gjøre seg klart mentalt, slik er det i slike saker. Når man er ferdig med alle papirene, blitt godkjent som adopsjons familie og alle søknader sendt, da begynner det. Ventetiden. Stillheten, man bare venter, venter på et livstegn. Hva skal man tenke, skal man prøve å forestille seg et barn. skal man tenke på det i det hele tatt?? For mange tror jeg dette er den verste perioden, mest fordi man vet ikke. Man kan liksom ikke gjøre noe mer, enn å vente.

Egentlig har jeg ikke forandret meg så veldig mye siden jeg var liten. I noen notater står det at jeg trengte ekstra mye oppmerksomhet, jeg var på mitt beste sammen med mange mennesker. Sosialiseringen begynte tidlig. Bare ved ca 2 måneder kunne man skjønne at jeg ble gladere når jeg fikk oppmerksomhet. Men allikevel var jeg et veldig snilt barn, sier de… Etter at jeg landet i Norge trengte jeg noen dager før jeg var på topp igjen. men så tok sosialiseringen til igjen, har den noen gang sluttet siden?? Forandringen etter jeg mitt norske statsborgerskap skjønte jeg at jeg kunne skrike om jeg ikke fikk viljen min, bortskjemt??

La oss ta en titt på Patrick utvikling
Fødsel lengde 50,2 cm
Vekt 2,77 kg
1 år lengde 71 cm
vekt 7,65kg
2 år lengde 81 cm
vekt 10 kg
7 år lengde 117 cm
vekt 19 kg
Jeg er klar over det, jeg er ikke det største trollet på jorden, men jeg vokste nå til jeg også?? Bilde(bruk fantasien): Stor blå skolesekk, av dem gamle typen. Et par røde bukser som går inn nederst med bena og en Mikky Mus genser med noe rødt i og ellers hvit og grå. Side sveis med litt kort hår og et bredt smil. Skolebøkene var jo heller ikke av det letteste slaget, men det gikk. Tenkt deg, bøker for en 3-5 kg, omtrent 1/5 del av min egen vekt!! Sekken som gjerne var 50cm, så jeg hadde noe å vokse med, rakk meg nesten ned på midten av bena!! Jeg kan tenke meg at det ikke så kjempe bra ut!! Men hva kan jeg si, jeg er jo liten…

feil informasjon

jepp..jeg var nok ikke grundig nok i undersøkelsene mine av leilighet..det viser seg nå at jeg må nok ut en liten tur igjen...da håper jeg at jeg kommer på hotell Norge!! men jeg er da alltid klar for besøk!!! :)

Monday, February 06, 2006

Innflyttning

Det er mye frustrasjon ute å går om dagen. Hvis vi her i Tordenskjoldsgate er litt navlebeskuende så kan vi bli litt hissige. Nå har jeg bodd på hotell de siste dagene og det har vært kjedelig. Mulig jeg ikke helt har skjønt hotell livet, men jeg kjedet meg. Frokosten må da vel være god tenkte jeg i mitt stille sinn, men da tok jeg feil. Min frokost hjemme er mye bedre. Er jeg for hjemmekjær? Men, mandag morgen skulle leiligheten være ferdig. Endelig kan jeg flytte hjem igjen, sa jeg til meg selv. Jeg møter han som har ansvaret og vi tar en tur opp. Til min store forskrekkelse så knirker gulvet ennå, taket er verre enn da de begynte, listeverket er omtrent like dårlig, og malingen er så som så.

Jeg skal ikke påberope meg at jeg er lik Monica i Friends, men det var ikke helt rent i leiligheten som de skulle vaske. Så det har jeg gjort, vasket og ryddet. Selv om jeg er kjempe sliten, lite søvn og uten mat så er det utrolig deilig å se ting i system igjen!!

Da skulle jeg være klar for besøk igjen, VELKOMMEN til min ringe bolig.

For dere som skulle undre på om jeg er glad i leiligheten min eller ikke, så skal du vite at jeg er egentlig kjempe fornøyd. Dette er helt fantastisk å bo slik jeg gjør. All ære til Han der oppe som har hjulpet meg med denne ja.

Men i den nærmeste tiden skal jeg ikke pusse opp noe mer og bo i leiligheten!! så igjen, VELKOMMEN