Å komme hjem

Som når et barn kommer hjem om kvelden
Blir møtt av en vennlig favn
Slik var det for meg
Å komme til Gud,
Jeg følte at der hørte jeg hjemme
Det var en plass i Guds stille rom, en plass som ventet her på meg
Og jeg kjente at her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Gud hjem.

Det er så betryggende å vite at man har et hjem å komme til. Her i Norge har jeg en fantastisk familie som tok meg inn i sitt hjem. De elsker meg, og møter meg når jeg kommer hjem. Som liten gråt jeg til jeg kom hjem, hjem i mine brødres favn. Det var som Gud hadde laget til et hjem for meg.

Fillipinene er et fantastsikk land med mange bortgjemte perler som er ennå til å oppdage. Manilla vokser til å være en skikkelig storby. Mange er klar over det, men få orker å gjøre noe med det, fattigdommen som herjer. Blant alle de høye bygningene og de fine bankene og de fine strøkene med de høye murene er det bortgjemt et helt folk. De fattige. De som ikke ble født inn i et hjem med penger. De som må klare seg på egen hånd. De som overlever er virkelig de sterke. De som man aller helst vil gjemme bort. De man ikke viser i reisemagasiner. Listen kan fortsette. Vi alle har våre følelser ovenfor dem. Jeg har mine, men de muligens litt annerledes. En liten del av hjertet mitt tilhører denne nasjonen. Jeg har aldri helt klart å glemme at det er dette landet jeg kommer fra, mest fordi jeg blir minnet om det hver gang jeg ser meg inn i speilet og ser en brun asiater.

Adopsjon er ofte en innviklet og lang prosess. Det er en veldig viktig avgjørelse for en familie. Jeg vet ikke selv, men jeg tror det er en tung prosess som innebærer mye venting og et liv i håp. Det kan være kjedelig til tider og man glemmer det til tider kunne jeg tenke meg.

Beklager, men jeg tror jeg gjentar meg litt nå i begynnelsen, bær over med meg :)