årene blir lagt tilbake

jaja..da var det unnagjort. enda et år å hukke av. Da har jeg blitt 22 år. Hva jeg føler? litt trett og stresset akkurat nå.
Jeg reiser til

i morgen tidlig. Noe jeg gleder meg fryktelig mye til. Der skal jeg møte en av mine beste venner fra USA og high school! Som en bursdags presang til meg selv har jeg valgt å bo på et hotel og ikke vandrehjem. Noe jeg er egentlig veldig glad for. (Hele denne turen er en gave til meg selv!!)

Her skal vi avgårde for å se på tulipaner. Jeg skal prøve å ta noen egne bilder når jeg er der. Men det er veldig mange tulipaner i dette landet ja. Dette skal jo bli spennende!!

Nå har klokken passert halv 2 og jeg skal opp halv 5. spennende prosjekt.

fin bursdags presang eller hva?? hva er din beste??

p.s. kommer hjem på søndag..

lykkelig

om jeg er liten eller stor

så er det beste for meg på jord.

å høre Jesus til og

gå den vei han vil

det er det som gjør meg lykkelig

den koselig barnesangen som man kan huske fra barnekoret og søndagsskolen. er det egentlig slik? Er det virkelig å høre Jesus til og gå den vei han vil som gjør oss lykkelige?

Går vi til media i disse dager ser vi kjendisene en etter en vil kjempe for noe større, de vil være en del av noe godt. Om det er pr-triks eller om det kommer ut i fra hjertet, kan ikke jeg si noe om. Men de stiller da opp. Bono i U2 har rimelig lenge vært engasjert i hiv/aids kampanjen. Nylig vil Brad Pitt være med å hjelpe flom ofrene i New Orleans, Angelina vil kjempe i afrika. Å kjempe for en slik sak er jo kjempe fornuftig og veldig givende kunne jeg tenke meg, men gjør det dem lykkelig? Vi kan da for lengst si at det er ikke penger som gjør oss lykkelige, selv om de hjelpe oss bort fra en god del bekymringer i ny og ne.

Er det de enkle øyeblikkene vi lever på. Våkne til fuglesang en varm vårdag og vite at i dag har jeg fri. Eller komme hjem fra nattevakt og spise en fantastisk frokost. Våkne opp ved siden av sin kjære og la de første ordene være, jeg elsker deg. Eller stå opp og vite akkurat hva en skal gjøre denne dagen og så gjøre det. Eller sovne med et smil i ansiktet og vite at dagen man har lagt bak seg er forbi og man har gjort det man skulle gjøre.

Egentlig detter jeg ned på at Jesus vei kan komme inn på mange av de områdene nevnt ovenfor. Men å vite at man har Jesus i ryggen og aller helst vite at Jesus allerede har gjort alt ferdig for meg, det er vel egentlig det som gjør meg lykkelig. Så da har barnesangen noe veldig viktig i seg.

å gå den vei han vil
det er det som gjør meg lykkelig!!!

noe er galt

noe er galt, ikke så fryktelig, men galt. kommets knappen under forrige innlegg virker ikke..kiiperen... og nå er det borte. jeg skjønner ingenting..
jaja. håper den virker under denne.

og det forrige innlegget, det er ikke helt sikkert allikevel..men det kommer jeg tilbake til.

for mye fritid?

Påsken er jo en tid mange bruker til refleksjon og hvile. Det er veldig bra synes jeg.

Problemet mitt er at jeg ikke får sove om nettene. I de sene nattetimer når man skal sove bruker jeg til å tenke. Jeg legger meg ned i sengen klar for å sove, men hjernen min vil ikke. Den begynner å gruble, fundere, analysere, tenke strategier, nye ideer, team byggende leker, evangelisering, leker, sanger, hvem har sagt hva i filmer, hvordan finger dramatisere Jesus virke og underverk og så videre. Skjønner? Det er noen morsome tanker innimellom, men dog litt frustrerende, jeg vil jo så gjerne sove. Dette innlegget skriver jeg da klokken passerer 04.00. Da har jeg ligget i sengen i 2,5 timer å grublet. Dette er ikke et engangs tilfelle, men daglig. Hvorfor?!! Tanken streifet meg, har jeg for lite å gjøre? Er jeg ikke sliten nok når kvelden nærmer seg? Må jeg begynne å døgne for å fungere normalt? Jeg sover ikke mer en 6-7 timer i døgnet, men når jeg sovner i 5-6 tiden så sover jeg jo til i 12-13 tiden. hmm...sukk...
Hvis man spiser mye så blir man jo ofte litt trett, jeg opplever det motsatt, jeg bli overfylt av energi. Jeg kan begynne å trene, men da mister jeg jo vekt, og det vil jeg da heller ikke. Jeg kan lese masse bøker, men har ingen nye forhånd og har begynt å lese de jeg har, litt kjedelig. Jeg skriver en god del, men fantasien og ordformuleringene blir ikke så perfekt som jeg vil ha dem. Jeg skriver ned alle de tankene jeg har, slik at jeg slipper å gruble noe mer ved dem. (det er grunnen til at jeg skriver dette innlegget, jeg har ligget i en time å tenkt på om jeg skal skrive dette)

Så jeg faller ned på denne konklusjonen, jeg har for mye fritid.

Forslag til hva jeg burde begynne å fylle den med??

jeg undres...

For et land vi lever i. Sukk. Hva skjer med dette landet undres jeg. Det blå korset i flagget vaiet i vinden i dag. Hva betyr det egentlig for ola ali nordmann? Betyr det noe i det hele tatt? Mediene fyller oss med spektakulere overskrifter. Nyheten tikker inn på nettsidene og vi leser og vi tror. Denne fantastiske høytiden vi er inne i, hvor står det forklart om den? Hvorfor leser og hører vi ikke mer om det?
Hjemme hos mine kjære foreldre hvor jeg hadde mulighet til å se på tv kom jeg over noe bra, heldigvis. Søndagsåpent og pastor i Filladelfia Oslo. Her gikk han gjennom dag for dag i påsken og forklarte hva som skjedde. Det likte jeg. Men..

Vi har to store tidsskrifter her i landet. Troverdigheten rundt dem kan vi mene mangt om, men de selges og leses av mange, nemlig VG og Dagbladet. Jeg sjekker nettavisene deres opp til flere ganger om dagen selv. Når jeg leser overskriftene på siden undres jeg, er det dette landet jeg bor i? Det er så mye som skjer. Folk blir skutt, mennesker dreper sin familie og seg selv, det er sult katastrofer rundt om i verden, terroangrep som de kaller det er daglige nyheter og hva fotballspillere driver med. Jeg blir så fort oppgitt over dette. Ikke at alt dette skjer, men hvor er det positive, hvor er gleden? jeg undres... det er realiteten sier noen. Men det er da også alt det positive som skjer også! Nei, vi skal ikke se bort i fra det forferdelige som skjer, men hva gjør vi med det? Jeg distanserer meg så ofte fra det. Det er ikke meg og de jeg kjenner, så da angår det ikke meg. Jo selvfølgelig angår det meg, mine landsmenn, landet jeg bor og tilhører. Hvem skal hjelpe. Nei jeg skal ikke løpe land og strand rundt for å se om noen trenger hjelp. skal jeg bare sitte tilbake lent i sofaen og lese om det. hva kan man egentlig gjøre? jeg undres...

hvorfor jeg skriver dette? jeg vet ikke helt selv, jeg bare undrer og tenker høyt...

Sjekk ut denne siden

På internett ligger det tonnevis av hjemmesider. Noen skal kommunisere forskjellige meninger, prosjekter og liknende.
Denne siden søtter et utrolig bra arbeid på Filippinene, så sjekk ut hvordan denne siden er!!!

www.endag.org

oups 2

Eksamens tid!!!
æsj!! jeg er dum! Eksamen på ansgar er to-delt. Den har en hoveddel som utgjør 2/3 deler av karakteren og så er det velg 3 av 4 spørsmål som utgjør 1/3 av karakteren. MEN det viktige er at man er virkelig nødt for å svare på alle spørsmålene for å i det hele tatt kunne stå.

I min glede over å ha skrivd 4,5 sider på hoveddelen og synes den var helt grei så leverte jeg. Hva glemte jeg? jo de tre små spørsmålene. dette kom jeg på under minuttet etter jeg leverte, men beklageligvis for meg hadde jeg forlatt lokalet og hadde ikke mulighet for å dra inn å skrive ja, nei, ja som svar på de spørsmålene. Altså jeg er garantert stryk!! Jeg hater dette systemet!! og det hadde gått greit om jeg kunne ta denne eksamen til sommeren, conte sånn som vanlig. men nei da. jeg må vente helt til jul for å få lov til å ta den opp igjen!! Jeg hater dette systemet!!! virkelig!!!!

så nå, skal jeg slutte på skolen og drite i bachelor graden eller skal jeg faktisk prøve å bli ferdig innen jul og begynne samtidig på nytt studie til høsten. altså gå dobbelt opp... kan noen gi meg litt innspill her??

oups...

Søndag morgen (eller sånn i 14-tiden) så våkner jeg opp glad og uviten hva som har skjedd i løpet av natten. Ettersom jeg hadde vært på nattevakter hele helgen var jeg rimelig nok litt sliten i beina, men det er jo normalt tenkte jeg for meg selv. Skal jo ikke klage av den grunn.

Så jeg våkner, litt sløv fremdeles, setter jeg føttene mine på gulvet. Jeg reiser meg og til min store forskrekkelse har den ene storetåa vokst i løpet av natten. I min fortvilelse av å ha en større tå enn den andre prøver jeg å bevege på den, men det gjør jo bare vondt.
Igjen når jeg våkner mandag morgen er den bare blitt større. Hva skjer tenkte jeg!! Jeg hadde bare innmari vondt i foten. Det resulterte i en gange som liknet en bavian fikk jeg høre. Håper du fikk noen morsom bilder i hodet ditt nå...

men en gledes nyhet da. Jeg tror og håper og ber om at den skal komme ned i normal størrelse igjen til i morgen. I de allerede små skoene mine er det jo ikke plass til at jeg skal vokse noe særlig. Kan jeg ha kommet i en vokse periode?? Er det hva man kaller puberteten? Eller er kroppen min bare merkelig igjen??