bokrapport

Tenkte dere skulle få en liten oppdatering i hva jeg driver med noen av mine sene nattetimer. Som helt i begynnelsen av denne bloggen har jeg nevnt at jeg ville skrive en bok. Det har jeg da begynt på. Egentlig en veldig deilig måte å bruke noen av de kreative nådegavene mine på. Om jeg egentlig kan skrive bra får tiden vise.

Boken jeg skriver handler om å forstå. Jeg skriver min historie i en slags roman form. Den siste tiden har jeg slitt med litt inspirasjon. Det er litt skummelt, for jeg bruker en god del tid på det og når noen skal lese det er jeg redd for feedback. Selv om jeg helst ikke skal være det, men jeg er redd jeg ikke er flink nok.

Jeg setter meg ned med dataen og ser på hva jeg har skrevet, leser det om og om igjen. Så vet jeg ikke helt hvor jeg skal videre. Merkelig og litt frustrerende, jeg vet jo hvor jeg skal med boken, skape litt forståelse og dele min historie. Mulig derfor jeg er redd for hva andre skal mene, det er jo livet mitt det er snakk om, allikevel er det så utrolig spennende!!

Derfor skriver jeg dette innlegget, jeg må bare skrive noe annet enn på boken. Morsomt å si at jeg skriver en bok, hvem ville noen gang ha trodd det?? Hvertfall ikke jeg!!
Så jeg har da kommet et lite stykke på vei. Jeg har til nå skrevet 17 sider og beveger meg inn mot kjernen. Altså hoveddelen av denne boken. Opp til nå har det vært litt morsomt å skrive, mens det jeg beveger meg inn på nå er noen av de spørsmålene og tankene jeg har tenkt og tenker på noen ganger. Det er jo alltid litt skummelt å virkelig skrive ned de tankene man har, de man tror ingen andre kan forstå. Men det er jo derfor jeg skriver dette, for å forhåpentligvis skape en forståelse om hva det å være adoptert er. Jeg VET at dette er ikke en mal om hvordan alle har det, det er mulig og bare meg som har hatt det slik, men noe indikerer at min historie er forhåpentligvis intersant nok og spennende for folk å lese. Det det bunner ned i er om noen tanker tilbake til mine biologiske røtter. Hvordan skal man forholde seg til det?! Noen vil ikke i respekt for sine egne foreldre og sine biologiske foreldre. Noen er veldig nyskjerrige og trenger en slikt møte for å føle seg hel, noen får det slengt i fanget og plutselig har man kontakt(som er bare et fåtall som opplever det), noen finner aldri ut av det. Det er like mange forskjellige historier som det er adopterte.

menig med dette innlegget; få ut litt frustrasjon over å ikke klare helt å komme videre...