til begynnelsen

I dag fant jeg frem alle de gamle papirene fra adopsjonstiden min. Jeg leser hvordan de oppfattet meg som liten og beskrivelsen av meg. Jeg ser litt på den prosessen man må gjennom for å i det hele tatt kunne være kvalifiserte til å adoptere et barn. og mest spennende se på utviklingen i denne saken…

Lenge før jeg ankom denne verden var prosessen om å få meg i gang. Det er litt sprøtt å tenke på synes jeg. Gud er flink til å planlegge. Denne prosessen kan være den verste for mange. Endelig har man klargjort alt, alt er ferdig, barnet kan komme. Med biologiske barn vet man sånn ganske nøyaktig når barnet kommer og man kan gjøre seg klart mentalt, slik er det i slike saker. Når man er ferdig med alle papirene, blitt godkjent som adopsjons familie og alle søknader sendt, da begynner det. Ventetiden. Stillheten, man bare venter, venter på et livstegn. Hva skal man tenke, skal man prøve å forestille seg et barn. skal man tenke på det i det hele tatt?? For mange tror jeg dette er den verste perioden, mest fordi man vet ikke. Man kan liksom ikke gjøre noe mer, enn å vente.

Egentlig har jeg ikke forandret meg så veldig mye siden jeg var liten. I noen notater står det at jeg trengte ekstra mye oppmerksomhet, jeg var på mitt beste sammen med mange mennesker. Sosialiseringen begynte tidlig. Bare ved ca 2 måneder kunne man skjønne at jeg ble gladere når jeg fikk oppmerksomhet. Men allikevel var jeg et veldig snilt barn, sier de… Etter at jeg landet i Norge trengte jeg noen dager før jeg var på topp igjen. men så tok sosialiseringen til igjen, har den noen gang sluttet siden?? Forandringen etter jeg mitt norske statsborgerskap skjønte jeg at jeg kunne skrike om jeg ikke fikk viljen min, bortskjemt??

La oss ta en titt på Patrick utvikling
Fødsel lengde 50,2 cm
Vekt 2,77 kg
1 år lengde 71 cm
vekt 7,65kg
2 år lengde 81 cm
vekt 10 kg
7 år lengde 117 cm
vekt 19 kg
Jeg er klar over det, jeg er ikke det største trollet på jorden, men jeg vokste nå til jeg også?? Bilde(bruk fantasien): Stor blå skolesekk, av dem gamle typen. Et par røde bukser som går inn nederst med bena og en Mikky Mus genser med noe rødt i og ellers hvit og grå. Side sveis med litt kort hår og et bredt smil. Skolebøkene var jo heller ikke av det letteste slaget, men det gikk. Tenkt deg, bøker for en 3-5 kg, omtrent 1/5 del av min egen vekt!! Sekken som gjerne var 50cm, så jeg hadde noe å vokse med, rakk meg nesten ned på midten av bena!! Jeg kan tenke meg at det ikke så kjempe bra ut!! Men hva kan jeg si, jeg er jo liten…