Sunday, April 16, 2006

jeg undres...

For et land vi lever i. Sukk. Hva skjer med dette landet undres jeg. Det blå korset i flagget vaiet i vinden i dag. Hva betyr det egentlig for ola ali nordmann? Betyr det noe i det hele tatt? Mediene fyller oss med spektakulere overskrifter. Nyheten tikker inn på nettsidene og vi leser og vi tror. Denne fantastiske høytiden vi er inne i, hvor står det forklart om den? Hvorfor leser og hører vi ikke mer om det?
Hjemme hos mine kjære foreldre hvor jeg hadde mulighet til å se på tv kom jeg over noe bra, heldigvis. Søndagsåpent og pastor i Filladelfia Oslo. Her gikk han gjennom dag for dag i påsken og forklarte hva som skjedde. Det likte jeg. Men..

Vi har to store tidsskrifter her i landet. Troverdigheten rundt dem kan vi mene mangt om, men de selges og leses av mange, nemlig VG og Dagbladet. Jeg sjekker nettavisene deres opp til flere ganger om dagen selv. Når jeg leser overskriftene på siden undres jeg, er det dette landet jeg bor i? Det er så mye som skjer. Folk blir skutt, mennesker dreper sin familie og seg selv, det er sult katastrofer rundt om i verden, terroangrep som de kaller det er daglige nyheter og hva fotballspillere driver med. Jeg blir så fort oppgitt over dette. Ikke at alt dette skjer, men hvor er det positive, hvor er gleden? jeg undres... det er realiteten sier noen. Men det er da også alt det positive som skjer også! Nei, vi skal ikke se bort i fra det forferdelige som skjer, men hva gjør vi med det? Jeg distanserer meg så ofte fra det. Det er ikke meg og de jeg kjenner, så da angår det ikke meg. Jo selvfølgelig angår det meg, mine landsmenn, landet jeg bor og tilhører. Hvem skal hjelpe. Nei jeg skal ikke løpe land og strand rundt for å se om noen trenger hjelp. skal jeg bare sitte tilbake lent i sofaen og lese om det. hva kan man egentlig gjøre? jeg undres...

hvorfor jeg skriver dette? jeg vet ikke helt selv, jeg bare undrer og tenker høyt...

5 comments:

Nina said...

Synes det var et bra innlegg jeg Patrick. Du streifer innom noen utrolig viktige spørsmål, omkring dette hvorvidt vi skal la oss engasjeres. Og jeg tror det handler noe om å finne en balansegang. Det skjer fryktelig mye vondt i denne verden, samtidig må vi ikke la sinnet vårt få permanent oppholdstillatelse i de triste nyhetene, men feste blikket på Jesus. (høres litt klisje ut). Men tror vi må prøve å flytte inn i håpet vårt om en Fantastisk fest i himmelen, og la det være drivkraften til å gjøre hverdagen til mennesker i den vonde verden bedre. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Og gjøre det i det små. For noen kan en smil være nok, noen trenger større hjelp. Men uansett - tror jeg balanse er nøkkelordet. Å flytte inn i de triste nyhetene og jobbe for å hjelpe alle vil bli fryktelig slitsomt! Jeg merker jeg er i ferd med å skrive et langt innlegg her, så jeg tror jeg skal sette punktum.. Ønsker deg en god uke!

Tarjei said...

Så lenge du undre Patrick så vil nå eg sai at du ikke distansere deg fra det onde, nærmere motsatt. Og eg kjenne meg igjen. Det blir sånn at eg sjelden blir sjokka av nyheter lenger. Eg tenke ja ja, det va jo ikkje så møje nytt.

Eg tror det e viktig å tenka at alt det goda her i verden e fra Gud. Å at med e sterkest hos Gud når med e svakest.

Ha ei god uka....

patrick said...

nina: Balansegang er veldig viktig, men kan altfor fort føle seg hjelpesløs om man skal hjelpe alle, noe som ikke går heller.

Tarjei: godt å høre at det ikke bare meg som føler det slik!

Roar Eikli said...

Veldig bra innlegg Patrick! Jeg har tenkt mye på dette jeg også, og det skremmer meg at det er så mya av det vonde som skjer ikke går helt inn på meg lenger. Det blir så mye, og det blir så vanlig. Jeg leste ett sted om en tysk avis som i jula kun skrev om gode nyheter, tenk hvis vi kunne hatt litt mer av det her hjemme også!

patrick said...

det hadde vært helt fantastisk Roar!!!