beklager.

Først, jeg vet jeg kan ha virket veldig fraværende når jeg har snakket med noen av dere den siste tiden. Til dere som føler dere truffet av det, Beklager på det dypeste!!! Jeg har lyst til å prøve hardere i tiden som kommer, vær så snill gi meg en sjangse til....?? noen av grunnene kan du lese om nedenfor...

Jeg er egentlig veldig lykkelig for tiden!! hipp hurra!! Etter en veldig kald og hard vinter er det deilig å begynne å se et lys i en ende av det kalde og harde. Det er mange prosseser som jeg har begynt på som har vært tøffe følelsesmessig og mange saker som jeg har følt bare henger i luften. Men det verste er at jeg har følt at Gud har vært så langt borte, selv om jeg vet at han byr seg kjempe masse om meg og mine problemer og kamper.
De er ikke så veldig åndelige mine kamper, veldig verdslige, for å bruke et kristen utrykk. Som nevnt tidligere i bloggen så er jo jeg adoptert. Jeg har gått inn i noen store prosesser om hva jeg tenker om det og eventuelt et forhold til biologiske foreldre. Jeg har vært uten jobb som gjør økonomien veldig trang spesielt siden jeg har nylig flyttet inn i leiligheten som jeg har kjøpt. Det gjør det ikke akkurat noe lettere. Det er så lett å føle seg motløs i slike perioder, og det var nemlig det jeg gjorde. Mitt engarsjement dabbet av, ja det gjorde det, selv om mange ikke tror meg. Jeg var ikke lengre så enegrisk eller motivert som jeg tidligere har vært. Det savnet jeg. det å virkelig glede seg til noe. Alt hopet seg opp til å bli en skikkelig bunke med saker som hang i luften. hvor begynner man på en slik bunke???? Jeg vet ikke hvor jeg begynte. sikkert midt i...
Allikevel ser jeg at jeg har begynt mange positive prosesser. for eksempel, jeg har fått jobb. Penger løser ikke alt, men du store min tid for en deilig tanke det er å vite at man kan ha råd til å betale alle sine regninger. Bekymringene ja, det er mulig ordet for sakene... Jeg har bekymret meg masse, for økonomien, hva det skal bli av meg, hva jeg har gjort, hvordan jeg egentlig havnet her jeg havnet, venner osv...
Jeg sier ikke at jeg har sluttet å bekymre meg, for det gjør jeg ennå. Jeg tenker mye på dere mine venner, ja, på økonomien selv om jeg har fått en jobb. om jeg velger riktig til høsten.... men nå er jeg mye mer glad. jeg vet ikke hvorfor, jeg bare er mer lettet...
mulig det at jeg har innsett at jeg er omgitt av utrolige mange bra mennesker. mulig fordi jeg har fått lov til å innse at jeg kan bety noe, at jeg kan gjøre en forskjell, mulig at det jeg bunner ut i er at Gud har meg. At Gud er min Far, selv om ikke alt ordner seg med det første eller at jeg kan se noen løsning på det, men jeg tror jeg begynner å innse litt etter litt at Gud virkelig er min Far. ikke arbeidsgiver, men en som genuint bryr seg om meg, selv om jeg ikke føler det sånn. Kristenlivet er nemlig ikke bygd på følelser, men tro. Selv om jeg ikke ser løsninger eller at økonomien ordner seg på en ywam vis, så velger jeg å tro... er det som gjør meg lykkelig??

jeg bare spør....