smerte

Det er en ting å bli skadet selv, kjenne på smerten, den inderlige stikkingen i leddet, såret, hodet, ryggen ect. På en måte så er det ofte greit. Man biter tennene sammen, blir tøff, tar på en maske og lar det stå til.
Men å se noen som man er glad i ligge i smerte uten å kunne gjøre noe med det, det må være smerte. Mulig du tenker, hvor i heiteste har han dette fra? Er han blitt gal??

Grunnen til dette er mine tanker om hvor mye Gud elsker meg og deg. Jeg har heldigvis ingen barn ennå, men jeg prøver å innbille meg at det må være ille å se sitt lille dyrebare barn ligge i smerte uten å kunne gjøre noe med det. Å bare kunne ønske å lette smerten fra det lille barnet og ta smerten selv. Gud må ha hatt det inderlig vondt de timene, sekundene, dagene han måtte se sin sønn lide, det mest ydmyke døden av dem alle, gjennom korset. Bare for en ting, at vi mennesker skulle ha muligheten til å ha felleskap med Gud, vår skaper. For så høyt har Gud elsket verden at han sendte sin enebårne sønn til jorden for at hver den som tror skal bli frelst. Utrolig, ubeskrevelig, ufattelig, men likkevel så virkelig, så sant!!